Litt stykkevis og delt - forstå det den som vil………
Jeg definerer at livet begynner ved fødsel og slutter med døden.Underveis er det berg- og dalbane.
Spebarnet lærer seg fort at det som regel får ønsket oppmerksomhet/respons på både gråt og smil.
Ethvert menneske gjør sine egne unike erfaringer. Psykologien kan nok beskrive store likhetstrekk ifht reaksjonsmønster på de forskjellige hendelsene, men fordi ingen hendelser oppleves likt, blir også de følelsemessige reaksjonene på de tilsynelatende hendelser forskjellige.
Her spiller tidligere erfaring og reciliens en stor rolle.
Jeg illustrer ofte livsløpet som å vandre i en fjellside. De aller fleste mennesker hoder seg i midtre de av fjellsiden, men noen har en lenger distanse mellom topp og bunn.Dess høyere opp en har vært, dess dypere ned i dalen har en også vært.Dvs har en ikke vært i dypet, har en ikke vært på toppen heller.Dette påstår jeg ut fra at midtlinjen (gjennomsnittet ligger stort sett midt mellom ytterpunktene. Jfr. Statistikk).Når en vandrer i livets fjellside kan det være lett å nå det en tror er toppen, skue utover og bare være…….. Men – like fort er det å bare skli utover og havne ned mot bunnen.
Underveis i livet bør en lære seg hva som får en til å plutselig skli – og hva en bør gjøre for å ikke skli så langt. Likeledes bør en lære hvilke redskap en må bruke for å klatre oppover igjen. Å lære seg at det finnes forskjellig utstyr og verktøy, både for å hindre en utfor tur og for å klatre, er både vel og bra. Men vi mennesker er faktisk sånn at vi går helst de stiene vi kjenner best.
Første gang en sklir, sklir en rett ut i det ukjente og det skremmende. En vet ikke hva som venter seg. De neste gangene er utforbakken like skremmende, kanskje enda verre, fordi en vet hva som venter seg. Men – en har jo klatret opp tidligere – det finnes en sti og huske på at av og til kan en sikre seg i de bratteste bakkene. Den som virkelig har vært på bunnen, er ofte redd for å klatre helt til topps. En vet jo hva veien utfor innebærer og en vet hva det vil si å klatre oppover igjen.
Men – bør ikke gleden av å komme seg høyt opp være større enn redselen for å skli?
Slik opplevelser og erfaringer er forskjellige, blir menneskene forskjellige i atferd.
Å bli kjent med et annet menneske kan illustreres med en trapp – vennskapstrappen. Etter hvert som en blir mer kjent, mer personlig, mer privat, dess høyere går en opp trappa – og trappa går en ikke alene?
Personligheten ka illustreres med et bilde. Dess mer sammensatt et menneske er, dess mer detaljrikt bilde. Ethvert menneske eier sitt eget liv og sitt eget bilde inklusivt rammen.
Når en treffer et annet menneske for første gang, ser en helst rammen og vet at det finnes så mye mer. Rammen vil etter hvert bli mer detaljrik og en vil også se detaljer i selv bildet. Om selve innholdet i bildet var et puslespill, så ville enkelte brikker ligge der hele tiden, klart synlig for alle og enhver. Etter hvert som en vandrer oppetter vennskapstrappa, avdekkes stadig flere brikker, men brikkene ligger ofte svart fraksjonert, noen store brikker, andre små.
Jeg tror aldri at noe menneske vil se det fullstendige bildet et annet menneske har. Noe vil bestandig være skult for omverdenen, slik det vil være skjult for eieren.
For å forstå et annet menneske må en vite hva som ligger til grunn for handlingene og atferd.Det finnes ikke to mennesker som vokser opp i identisk miljø. Selv eneggede tvillinger har forskjellig miljø utfra hvem som er eldst og hvem som er yngst. Hvordan er det da mulig å forstå et annet menneske’s atferd?
De valg en gjør, gjør en der og da utfra de opplysninger og erfaring en har – ikke utfra konsekvensene en ser og opplever i etterkant. Når en ser konsekvensene, har en allerede fått nye opplysninger.
Hvorfor skal en da angre på valg en har tatt?
Selvsagt kan en lære av valg og konsekvenser (les: Erfaringer), men oppgåtte stier, er lettest å gå.
Det liv en kjenner det er det tryggeste og beste. Om en kunne fått gjort om valgene som har gitt uønskede konsekvenser, så hadde også retningen av resten av livet endret seg? Hvem ønsker et liv som i dag er totalt ukjent?
Det var engang et nabolag som klaget til Gud over hvor vanskelig liv de hadde hver for seg. Tilslutt ble Gud lei av all klaginga og sa han kunne hjelpe de, men at de da måtte samarbeide. Han ga alle hver sin sekk, ba de legge alle problemene sine i sekk og henge sekken ut på snora ved midnatt. Så kunne de alle sammen kikke i de andres sekker og ta med seg hjem, den sekken de helst ville ha.
Da de gikk hjem, hadde alle med seg den sekken de tok med seg. Alle hadde sett at de problemene de kjente, de var de minste, fordi de var kjente.
Tja – noen tanker?
(Løses hele teksten opp i de forskjellige metaforer og setninger – kan det bli lettere forståelig)

Noen som forøker seg på irisdiagnostikk?