Viser innlegg med etiketten vemod. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten vemod. Vis alle innlegg

lørdag 20. desember 2008

100 år


I dag er min ærverdige gamle fader hundre år.


Hvem har planlagt feiringen?
Hvem har bestemt hvor dagen skal feires?
Hvem har skrevet gjestelisten?

Alt sammen har han gjort selv.

Hørt i selskapet: Oldebarna til 'bursdagsbarnet' ble fortalt at de sikkert hadde arvet genene til oldefaren og at de også ville bli 100 år. Et av oldebarna svarte kjappt:" Tror jeg ikke, du vet ikke hvilket liv oldebarna lever!"

søndag 7. september 2008

For mange år siden..


............. fikk jeg dette . det har fulgt meg siden, men denne sommer og høst har det malt i hodet mitt.


lørdag 6. september 2008

Tanker...

Det er lørsdag kveld - jeg lytter til div. musikk, Ole Einar ligger på fanget og maler, jeg 'raider' nettet både på den ene og den andre måten.

Jeg blir trist, jeg blir forbanna og vet at ingenting har noen innvirkning på fortiden.
Så - jeg klarer ikke livsmottoet akkurat nå.

I løpet av de siste ukene har jeg hørt mye om hvordan andre har opplevd sin hjertesykdom/symptomer på hjertesykdom. Menn er blitt tatt på alvor og sendt til utredning, kvinner har for det meste, i likhet med meg, fått infarctet.

Symptomene er for meg veldig klart beskrevet (kjente og eksplesitt uttrykt), mine risikofaktorer er dokumentert i legejournalen.....

Jeg vet samtidig at om jeg hadde fått kostveiledning, kolesterolsenkende medikamenter, skikkelig info om røykeslutt og trening - så hadde jeg sikkert vært der jeg er i dag - om ikke infarct, så bypassoperert og samme opptrening, kosthold og div.

Jeg har vært ekstremt heldig, i og med at hjertet fikk minimale skade., takket være kjapp behandling på legesenteret.

Uansett - noe har vært mitt valg, annet har jeg ikke visst konsekvensen av.

Å være helsepersonell betyr ikke at en er oppdatert i ett og alt og forstår det man ikke vet.

Når jobben min ikke er rettet mot 'syke', forsvinner sykdomslæren fort ut av øverste etage!

For meg er det å ha fått anledning til å være på rehabilitering på Feiringklinikken noe av det beste som har hendt meg.

OK! jeg må legge om livsstilen min og vet at det er noe jeg må jobbe med.
Kosthold? Ja, noe.
Fysisk aktivitet? Ja, mere og mye mere strukturet. Men jeg har funnet noen aktiviteter jeg kan trives med.
Vet at i verstefall, så kan jeg bruke trappa som 'steptrening.
Det jeg må jobbe mest med er planlegging og strukturering.

Ille er det å være hjemme i helga og 'sitte på rumpa', men vi fikk beskjed om ikke trening/aktivitet. Dessuten jeg har vært i aktivitet, har forflyttet x- antall vedkubber i dag... plenklipping? Tja, det var så vått i gresset i dag, at det er foreløpig utsatt til i morgen.

Bitter jeg?
Nei, egentlig ikke.

Vet jo ikke hvordan ting og tang ville ha vært?

Det hele handler om å ha det bra her og nå, ikke sant?Jeg tror at jeg er ganske selektiv på å plukke de gode stundene og trekke på skuldrene over de som ikke er så gode..... !!??

fredag 25. april 2008

Vemod

I dag skal jeg fortelle litt om denne gutten, Knut Arild.

Knut Arild var en aktiv gutt med mange påfunn. Fordi jeg var alene med omsorgen, tok jeg han med på det meste. Dette preget livet hans videre. Fra han var liten, var han bestandig med der det foregikk noe.
Der han trivdes best, var ute i naturen. Det året jeg gikk helsesøsterskolen, skulle han være med i Oslo, men han vantrivdes med trafikk og asfalt. Da bodde han hos min bror i Trysil fra søndag kveld til fredag kveld. Helgene tilbakte vi sammen.

Selv om han ikke var så gammel, hadde han stadig ett eller annet prosjekt på gang.
Som 6-åring laget han en skjærefjøl. Riktignok ble den både skjeiv og skakk, men allikevel en skjærefjøl som fortsatt fungerer utmerket!
Han likte å fiske, gå tur, snekre..... og han samlet på det meste.



En gang vi skulle på fjellet og gå på ski, pakket han sin egen sekk. Hele dagen bar han sekken sin uten å klage.
Hva han hadde i sekken sin?
Den var full av Donaldblader!!

Han måtte jo ha noe å lese i mens vi hvilte!


Her er han sammen med Bamse og Lille Lufs.

Det var aldri vanskelig å vite hvor han var. Han pratet og kvitret i ett sett hele tiden, enten han var alene eller sammen med andre.
Han ønsket seg en hund og han og Lille Lufs ble uadskillige kamerater. Han var ofte sinna på bikkja som snappet av han lua og sprang rundt han med den nesten som han sa: 'Ta den om du kan!'
Etterhvert kom Bamse, stor og trygg, men med full kontroll på Knut Arild og Lille Lufs.

Knut Arild ville ha vært 35 år i dag, hvis han ikke hadde druknet for litt over 28 år siden.